Bark Velox, 374 tonn, bygd i Arendal 1868, ble innkjøpt til Fredrikstad i 1890 fra Stavanger for 21.000 kroner. Velox gikk til Brasil og hentet en last med pitchpine-tømmer med skipper Hans Alexandersen, som døde i Santos av gulfeber. Styrmann Edvard Martinsen måtte da føre skipet hjem til Europa. På reisen fra Santos i Brasil måtte Velox den 6. januar 1893 forlates i sterk OSO storm 15 kvartmil SV av Fastnet, sør for Irland. Mannskapet ble tatt opp av en damper, og Velox selv ble tre uker senere berget inn til Queenstown i ”good condition”. Skroget ble likevel etter en tid kondemnert.
(I boka ”Fredrikstad-skuter på de syv hav” av Knut W. Engebretsen, 1999), står følgende:
Velox var på reise fra Apalachicola til Conway med pitchpine-tømmer og hadde seilt fra Sør-Amerika 20. november 1892. Reisen forløp normalt inntil 17. desember da ruskevær med stormbyger satte inn. Sjøen gikk høy, og skuta måtte holdes platt for vinden. Samtidig ble oljeposer hengt ut for å forsøke å dempe noe på sjøen. Dagen etter førtes pertlinen ut akter for også på denne måten å brekke av for sjøen som nå hele tiden brøt innover akterskipet. I den voldsomme sjøgangen trakk skuta stadig mer vann. Etter at vinden en kortere periode hadde roet seg noe, tiltok den på nytt den 21. desember og blåste snart fullt med orkans styrke fra nordvest. Pertlinen ble igjen ført ut, og skipet holdes nå platt for vinden med stumpen. Ved 4-tiden fikk de et brott innover akterskipet som tok med seg begge de to som stod ved roret. De kom imidlertid straks opp av sjøen igjen og klarte på forunderlig ved å klamre seg fast i riggen.
Skipet hadde mens dette pågikk luffet opp og nektet nå all kommando. Man lot da stumpskjøtet gå for å lette skipet. I det samme gikk fokkebras og topplente, og råen toppet seg på ende. Stumpen slo i stykker fokken og øvre mersseil som var fast. Pertlinen og to manillatrosser ble nå brakt ut forut på lovart baug, og stormstorseilet ble tilsatt. Skipet slingret og arbeidet voldsomt i den svære sjøen og tok stadig inn kaskader av overvann.
Omtrent ved middagstid den 22. desember kom et kjempemessig brott og løftet båtene av surringene på rufftaket og splintret den minste av dem, flyttet på ruffen og fylte den med vann, tok med seg vindmøllevingene, rev med seg stormstorseilet, slo inn kahyttvinduet og fylte kahytten og brødkøien med vann. Skansekledningen og rekke gikk det også hardt ut over, og fem av stønderne gikk tvers av. Nye seil ble bendt under, og da vært litt etter litt modererte seg, kunne de likevel fortsette reisen tross de svære ødeleggelsene. Imidlertid brøt stormen løs på nytt den 30. desember. Nyttårsaften om kvelden kom en brottsjø og tok med seg en del av klyverriggen. Oljepøser ble stadig brukt, og det måtte pumpes hardt og ofte. Likevel tiltok lekkasjen.
Så løyet vinden nok en gang og alle seil ble tilsatt på nytt, men stemningen om bord var ikke nettopp høy, og da et fremmed skip nå var i sikte, forlangte mannskapet at nødflagget måtte heises og skuta forlates. Det fremmede skipet var imidlertid så langt unna at det nok ikke observerte havaristen, men forsvant i det fjerne. Været var nå blitt noenlunde moderat og skuta igjen omtrent lens.
Dagen etter holdtes skipsråd akterut. Skipperen oppmuntret mannskapet så godt han kunne og forsøkte å få dem til å stå om bord, i det han mente utsiktene til å nå land ved egen hjelp tross alt nå skulle være ganske gode. Mannskapet lot seg på denne måte slå seg til ro og gikk med på å stå om bord. Pumpingen var snart i full gang igjen, for lekkasjen tiltok på nytt, og nå virket det helt umulig å få skroget lens. Dermed forlangte mannskapet nok en gang at skipet skulle overgis. Dette ville skipper Martinsen fortsatt lett ikke høre tale om og la til at selv om alle andre forlot skipet, skulle i hvert fall han bli stående. Begge styrmennene forsøkte å overtale skipperen til å forlate skipet hvis anledning bød seg, men han holdt på sitt og var ubøyelig.
Den 6. januar klokken fire på ettermiddagen kom D/S Michigan av Liverpool opp under havaristen og tok alle om bord. Skipperen ble værende i kahytten og nektet fortsatt å forlate skipet. Stuerten og to matroser gikk da ned i hytten, overmannet skipper Martinsen og tok han med makt med seg i båten.
Vraket av Velox ble senere sett vest av Old Head, Kinsale, av en engelsk bark og deretter berget i havn av en slepebåt. Vraket ble solgt våren 1893 for 80 pund.
Velox førtes av Hans Alexandersen fra Rød på Kråkerøy. Han døde av gulfeber i Santos, Brasil, og styrmannen Edvard Martinsen måtte da føre skipet hjem til Europa som viste seg å bli den siste turen for bark Velox.